Dagens drøm
Arkiv
< 01.05.97 >
Tur til månen ender i villt univers

Jeg finner meg selv naken utenfor Østerås Fritidssenter og tenker at det var merkelig, særlig fordi jeg ikke kan huske hvorfor jeg er naken. Og jeg forstår at det er noe som bare skjer meg i drømme. "Jeg drømmer!", tenker jeg.

Nå står jeg inne i Østeråsklubben. Det første jeg gjør er å kaste meg ut i et rolig svev over gulvet. Jeg svever forbi kontoret og mot kjøkkenet. Der tar jeg til høyre og kommer til skilledørene (branndørene) som fører inn til bordtennisen og diskoteket. Jeg legger merke til at dørene ser presis ut som i virkeligheten. Jeg vurdere å manipulere dem, men lar det bli med tanken. I stedet for sier jeg til meg selv at jeg må roe meg ned (jeg er svært opphisset og glad) slik at jeg kan beholde denne drømmen, og jeg svever rolig gjennom glassrutene i døren og videre inn i diskoteket. Jeg ser meg litt rundt før jeg oppdager at det er noen glassruter der (som i virkeligheten er dekket til med svarte plater). Jeg velger å fly ut - gjennom disse lukkede rutene.

Ute forsøker jeg å fly hurtig opp og ut i verdensrommet. C og jeg har blitt enige om å forsøke å besøke månen i en klar drøm, og jeg vil nå til månen. Men jeg har problemer med å komme skikkelig høyt opp.

Det neste jeg husker er at jeg befinner meg i en bygning. Jeg har fortsatt et klart mål: Å komme meg til månen. Derfor går jeg litt mer møysommelig til verks denne gangen. Jeg stiger rolig opp mot taket i huset og forestiller meg at jeg skal sveve gjennom taket. Dette går fint, og jeg befinner meg snart i etasjen over. "Dette er et svært høyt hus", tenker jeg til meg selv og ser opp. Det stemmer. Jeg tenker at jeg gradvis skal øke farten, og når jeg kommer til øverste etasje skal jeg ha rakettfart. Med denne tanket klart for meg, svever jeg rolig oppover. Gradvis øker farten. Jeg kjenner G-kreftene på kroppen og suget i magen. Det går fortere og fortere, og med ett er jeg ute av bygget.

Rundt meg er det stummende mørkt. "Nå kommer universet", tenker jeg. Og det tar ikke lang tid før noen få stjerner viser seg. Jeg ser meg rundt, og antallet stjerner øker hurtig. Nå ser jeg også planeter, måner og fjerne galakser. Det er et utrolig og vakkert syn. Men jeg har målet klart i tankene og ser meg om etter månen. Det er imidlertid ikke så lett, for det er dusinvis av måner og planeter rundt meg. Jeg ser ikke jorden heller. Jeg finner noe som ser ut som en måne og vil lande på den, men den er alt for liten. Jeg spretter bort når jeg prøver å lande på den (fordi tyngdekraften der var for liten). Nå går det opp for meg at jeg ikke har noen kropp, men at alt jeg ser oberveres fra et "bevissthetspunkt". C er nå her sammen med meg. Vi ser sammen. Jeg ser nå planetene som kretser rundt sola. Det er flere planeter og flere planetbaner enn normalt, og jeg kan til og med se sirkler rundt sola som indikerer planetenes bane. Jeg kommer på at jorden er "the third planet" og teller meg utover fra sola. Og ganske riktig: Der er moder jord. Men det er ikke bare én jord! I kretsløp rundt sola er det to store kloder. Rundt den ene kloden kretser dessuten en mindre jord. Dessuten ser jeg noen mindre måner som kretser rundt disse tre planetene igjen. Jeg tenker på teorien noen har fremsatt om at det kan være en annen jord, identisk med vår, som hele tiden befinner seg på motsatt side av sola. Men det kan ikke stemme, for da ville jordas bane blitt forskjøvet. Jeg forstår at det jeg ser ikke har noen rot i virkeligheten, men snarere er et praktfult syn skapt inne i mitt eget drømmende hode.

Det slår meg igjen hvor villt og vakkert universet er. Det kryr av planeter, måner, galakser, soler, meteorer, kometer… Men nå har vi sett nok. Vi finner to dører og trer gjennom disse ut av universet. Nå er vil tilbake i den høye bygningen.

Nå tror jeg at jeg har våknet fra drømmen. Jeg snakker med C om den mens vi går nedover noen spiraltrapper. Vel nede møter vi på en annen type. Han vil ikke tro oss når vi forteller om drømmene våre. Han påstår at vi har blitt lurt av noen som iscenesatte det hele. Jeg trekker bort et forheng og ser inn i en høy "silo" der universet angivelig var. Det er mørkt der, men jeg nekter å tro at jeg var her inne og så alt det jeg så. C har bitt på og sier: "Jo, det stemmer nok". Men jeg påpeker at det ligger noen papirfisker inne i denne "siloen". "Hva ble fisken brukt til ?", spør jeg C og mener at vi slett ikke så noen fisker i universet. Men han påstår hardnakket at det slett ikke var noen drøm, men at vi var blitt lurt". Det går da opp for meg: "Ha ha! Jeg forstår! Jeg drømmer fortsatt", utbryter jeg henrykt. C nekter igjen, men jeg lar meg ikke lure nå. "Du er også bare en drøm", blåser jeg av ham og jubler. Nå husker jeg at det er mer jeg skal prøve: Jeg skal puste under vann.

Her blir tankene mine tilslørt, og jeg er ikke lenger klar. Noen (jeg?) beordrer: "Jacob, bla bla bla" (Jeg husker ikke nøyaktig hva som ble sagt, men Jacob refererte til en bibelsk person. Han måtte la sin søster binde til sine ankler og armer og bære henne til havet). Jeg ser Jacobs søster (nå bror!) blir bundet fast til Jacob: Ankler til ankler, håndledd til håndlett. Nå ser jeg Jacob bære denne personen mot havet. Han snubler en gang og faller, for det er en stor byrde.

Når de kommer til havet, drukner Jacob broren sin.

Igjen blir jeg klar og tenker at det er best jeg våkner nå. Jeg forsøker å legge meg ned for å slappe av og dermed våkne.

 
[ Hele drømmearkivet ] ... [ Om klare drømmer ] ... [ Våkne opp! ]